Chesapeake bay retriever

   

Chesapeaken er først og fremst en utpreget jakthund og med sin store vannglede kommer den spesielt til sin rett ved sjøfugljakt. Den arbeider like godt på land som de andre retrieverne, og i vannet er den suveren både hva vannpasjon og svømmeegenskaper angår.

Rasen har bevart sin meget gode hukommelse og markeringsevne, egenskaper som kommer godt med når man jakter eller deltar på jaktprøver. Som sporhund har den også vist gode takter. Også innen annet brukshundarbeid har rasen vist seg velegnet.

Dens arbeidsglede, styrke og tæl gjør den meget anvendelig til både rundering, spor, feltsøk, som lavine- og narkotikahund, til trekk, kløv og agility. Innenfor Norske Redningshunder har chesapeaker gjort stor og god innsats både i inn- og utland.

Link til rasestandard for ches

Chesapeaken knytter seg gjerne sterkt til eieren og hennes familie og er ikke lykkelig dersom den blir utestengt fra fellesskapet. Den husker svært godt og respekterer den sin eier er det ikke grenser for hva den kan lære. For å få det beste ut av sin chesapeake er det imidlertid viktig at man kjenner og respekterer rasens særpreg og egenart.

Chesapeaken er altså en utpreget arbeidshund. Dens krav til beskjeftigelse, oppgaver og aktivitet må oppfylles dersom det skal bli en harmonisk hund. Den krever en tydelig og rettferdig leder. Hvis disse betingelser oppfylles fungerer den også meget bra som familiehund, og i dag lever de fleste chesapeaker i familier med barn.


Rasens opprinnelse

Rasen er amerikansk, og navnet har den fått fra bukten Chesapeake Bay i Nord-Amerika. I 1807 forliste en britisk brigg ved kysten av Chesapeake Bay. Om bord var det blant annet to newfoundlandsvalper, en hannhund og en tispe. Valpene viste seg å være etter de beste blodslinjer innen newfoundlandsrasen. Hannen var mørk rød og fikk betegnende nok navnet «Sailor», mens tispen, som var sort, ble kalt «Canton» etter redningsskipet.

«Sailor» og «Canton» ble etter all sannsynlighet aldri parret med hverandre, men man regner dem allikevel for rasens stamhunder. Krysningene med de lokale apportørene resulterte etter hvert i at det utviklet seg en type relativt homogene hunder som var særdeles robuste, samtidig som apporteringslysten ble bevart. Hundene var kraftige med en tykk, bølgete pels. De oppnådde høy anseelse som vannapportører, samtidig hadde de en meget god markeringsevne og hukommelse.

Det antas at både curly, flat coated og irsk vannspaniel har blitt krysset inn, i tillegg til gule og brunfargede hounds eller coon dogs. Først rundt 1885 hadde en målrettet avl på bruksegenskaper, hvor man også til en viss grad hadde tatt hensyn til eksteriør, ført frem til en type hund som vi i dag kjenner som chesapeake bay retriever. Den første rasestandarden ble utarbeidet og presentert i januar 1887. Samme måned ble det vist chesapeake bay ducking dogs i egen klasse på en utstilling i Baltimore. I 1918 ble den godkjent som offisiell rase.

 

Den norske historien

Chesapeaken har aldri nådd den helt store populariteten utenfor sitt hjemland. I begynnelsen av 70-årene fantes det en liten stamme i England og noen USAimporterte hunder i Nederland. Kun i Danmark var det såpass interesse for rasen at det ble drevet oppdrett av nevneverdig grad.

I 1973 ble den første Chesapeaken hentet til Norge. Det har vært et nødvendig og fruktbart samarbeid om rasen i Skandinavia i og med at stammen er liten. Chesapeaken har ikke nådd den samme popularitet som flere av de øvrige retrieverrasene, men har til gjengjeld sine trofaste tilhengere.

I dag preges rasen av individuelle forskjeller både eksteriørt og temperamentsmessig. Det finnes alle avskygninger, noen er meget reserverte, andre er åpne og vennlige. De myke hundene er i flertall, slik at chesapeaken som rase ikke kan karakteriseres som en hard og tøff hund. Men sterk vilje har de, og eiendomstrangen kan være velutviklet.

Disse egenskapene innehar også de myke individene og en slik kombinasjon kan gjøre hunden vanskelig å håndtere, spesielt for uerfarne eiere. Rasen er derfor ansett for mindre egnet til førstegangs hundeeiere, men ingen regel uten unntak her heller. Den krever mye, både hva mosjon og oppdragelse angår. Man må ikke glemme at dette er en rase som er utviklet under tøffe forhold.

 

Hvordan skaffe seg valp?

Hos Norsk Retrieverklubb finner du oversikt over oppdrettere av de ulike retrieverrasene og egne valpelister.

For at et kull skal kunne oppføres på valpelisten må foreldredyrene oppfylle klubbens krav med tanke på helse, gemytt og utseende/ bruksegenskaper.

Seriøse oppdrettere tilknyttet retrieverklubben legger ned mye arbeid for å sikre deg som valpekjøper en hund som er frisk, velfungerende og rasetypisk. Det anbefales derfor sterkt at du tar kontakt med en av disse når du skal anskaffe en valp.

Link til
valpelisten for ches

Oversikt over
oppdrettere av ches

Link til
raserådet for ches

Sunnhet

Norsk Retrieverklubb er tilsluttet NKKs bekjempelsesprogram for HD (hofteleddsdysplasi) og det innebærer krav om kjent HD-status hos foreldrene for registrering av valpekull. Retrieverklubben har i tillegg krav om undersøkelse av foreldrene for arvelige øyesykdommer før et valpekull kan oppføres på valpelisten.

Det er viktig å huske på at enhver hund kan bære på sykdomsanlegg eller selv bli syk, til tross for at den har friske foreldre. Klubbens oppdrettere legger ned mye arbeid i å avle frem så friske hunder som mulig.