Labrador retriever

Labradoren er en svært populær familiehund, og for den aktive familie egner den seg glimrende til akkurat dette. Labradoren er en sterk, robust og svært så aktiv hund, og derfor er det viktig at den får utløp for sin energi.

Den er utrolig allsidig, trekker gjerne pulken på fjellet, bærer kløven med glede, elsker vann og er i det hele tatt en ypperlig turkamerat. Labradoren hevder seg svært godt innen de fleste bruksområder. Den er en meget anvendt førerhund, en suveren ettersøkshund, det være seg innen forsvaret og Tollvesenet som bombehund og narkotikahund, eller lavinehund, og ingen raser kan skilte med flere Norgesmesterskap innen viltspor enn labradoren.

I lydighetsringen og innen andre former for brukshundkonkurranser er rasen godt representert. På jaktprøver har alltid labradoren forsynt seg grovt av premiebordet.
 

 
Link til rasestandard for labrador retriever
  
  

Labradoren er ikke nødvendigvis noen enkel hund å oppdra. Den er vilter og ofte svært krevende som valp og unghund. Mange har nok blitt overrasket over dens utømmelige energi og livlige vesen under oppveksten. De fleste ser på labradoren som en rolig og sindig hund - og det kan den absolutt bli, men det krever en konsekvent og god oppdragelse, i tillegg til fysisk og psykisk mosjon. Den blir sent voksen og kan virke sta, men når du først har fått en labrador til å jobbe med deg og ikke mot deg, da er det ingen grenser for hva du kan få den til å gjøre. Den har en enorm arbeidskapasitet som absolutt bør utnyttes.

I dag avles det også på en lettere type, der jaktlige egenskaper og ikke eksteriør blir vektlagt. Det er få oppdrettere av denne type i Norge, mens det finnes flere i Sverige, Danmark og England.

 
   

Rasens opprinnelse

Det vi helt sikkert vet om labradorens opprinnelse er at den ikke stammer fra Labrador. Flere teorier har vært lansert om labradorens tilblivelse, og i dag er man vel noenlunde enige om at rasen stammer fra Newfoundland og er etterkommer av St. Johns hunden. En beskrivelse fra 1814, nedskrevet av en observant engelsk oberst, forteller at St. Johns hunden var en svart hund på størrelse med en pointer. Pelsen var kort og tett, den var rask til å svømme og løpe. Som jakthund var den glimrende, ikke minst som apportør på fuglejakt.

Fiskerne fra Newfoundland brakte hundene med seg over til havnebyen Poole i England. Velstående adelsmenn fattet interesse og betalte til dels ublue priser for hundene. St. Johns hunden, eller St.Johns labrador som den etter hvert ble kalt, ble brukt som apportør av allslags vilt.

Det er disse adelsmenns hunder dagens labradorer stammer fra. Man begynte å føre stamtavler i 1870-årene, men rasen ble ikke godkjent av den engelske kennelklubben før i 1903. I 1916 ble British Labrador Club stiftet. Frem til 1900 ble labradoren eller St. Johns hunden alltid omtalt som sort av farge. Etter all sannsynlighet ble det nok født både gule og leverfargede valper, men disse ble enten avlivet eller regnet for «ikke renraset». Den første gule labradoren som ble registrert var Ben of Hyde født i 1899. Begge hans foreldre var sorte. Etter hvert ble den gule fargen akseptert av flere oppdrettere som fattet interesse for fargevarianten. 

Den norske historien

Labradoren er den av retrievervariantene som først satte sine labber på norsk jord. Nordmenns interesse for retrieverne ble først vekket da norske offiserer stiftet bekjentskap med labradoren under sitt opphold i Storbritannia i årene 1940-1945. Det britiske forsvaret brukte hundene i tjeneste og da krigen var slutt tok det ikke lang tid før de første labradorene ble importert hit.

Etter hvert ønsket ivrige labradoreiere ønsket å stifte en raseklubb var tanken først å danne en ren labradorklubb. Nå var jo også golden retrieveren representert i Norge og etter påtrykk fra Norsk Kennel Klubb ble den opprinnelig tenkte labradorklubb isteden Norsk Retrieverklubb (stiftet 1960).

I disse første årene var labradoren den mest kjente og populære. Antall hunder økte forholdsvis raskt og det ble i løpet av 60-årene avlet til dels meget hardt på de norske linjene, og behovet for nye importer meldte seg mot slutten av 60-årene. Med hjelp av dyktige oppdrettere med godt blikk for hva en labrador skulle være, ble de beste fra den norske stammen bevart og krysset med nye importer både fra Sverige og England.

 

 

 

Hvordan skaffe seg valp?

 

Hos Norsk Retrieverklubb finner du oversikt over oppdrettere av de ulike retrieverrasene og egne valpelister.

 

For at et kull skal kunne oppføres på valpelisten må foreldredyrene oppfylle klubbens krav med tanke på helse, gemytt og utseende/ bruksegenskaper.

Seriøse oppdrettere tilknyttet retrieverklubben legger ned mye arbeid for å sikre deg som valpekjøper en hund som er frisk, velfungerende og rasetypisk. Det anbefales derfor sterkt at du tar kontakt med en av disse når du skal anskaffe en valp.

Link til
valpelisten for labrador retriever

Oversikt over
oppdrettere av labrador retriever

Link til
raserådet for labrador retriever

Sunnhet

Norsk Retrieverklubb er tilsluttet NKKs bekjempelsesprogram for HD (hofteleddsdysplasi) og det innebærer krav om kjent HD-status hos foreldrene for registrering av valpekull. Retrieverklubben har i tillegg krav om undersøkelse av foreldrene for arvelige øyesykdommer før et valpekull kan oppføres på valpelisten.

Det er viktig å huske på at enhver hund kan bære på sykdomsanlegg eller selv bli syk, til tross for at den har friske foreldre. Klubbens oppdrettere legger ned mye arbeid i å avle frem så friske hunder som mulig.



Innhold i denne artikkelen hentes fra NRK sin hovedside.